Opp til DNT-stien

Vi valgte å gå til toppen langs den tørre og fine stien etter hyttefeltet, noe som nok også er den raskeste veien om du skal gå samme rute tur-retur.

Bussturen fra Kristiansand tok nøyaktig tre og en halv time. Bussen er vårt foretrukne transportmiddel når vi skal på turer i Setesdal og gjør at man ikke trenger å tenke på hvor bilen skal parkeres.

Fra busstoppet går ferden på grusvei og litt asfalt for å komme til stien i enden av hyttefeltet. Vær oppmerksom på at det er bomvei i enden av asfalten. Rett nedenfor er det parkering for fire-fem biler.

I enden av hyttefeltet går grusveien over til traktorvei før stien leder deg over Langemyr. Her kommer det etter hvert et bord hvor det er mulig å ta første pause. Det finnes ikke så mange gode drikkevannskilder før man er oppe ved DNT-stien, så start turen med vann for de første to timene.

Videre går stien mellom to hytter, hvor du må holde til høyre i stikrysset for å ikke ende opp på en av dem. På vei opp kneika er det noen varder, men det er den tre meter høye pålen i rustfritt stål som bekrefter at du er på rett vei. Toppen av skaret passeres på nordsiden av høyde 1138, hvor høyfjellet endelig åpenbarer seg.

Vel oppe på flaten er det bare å følge det naturlige veivalget vestover til man treffer på den rødmerkede DNT-stien. Endelig er man inne i høyfjellsterrenget.

Inn mot toppen

Ruta østover mot fylkesgrensa til Telemark tar deg inn i et villmarkspreget høyfjellsterreng hvor man kan møte på villreinen hvis man er heldig.

Det er ikke lenge man skal gå på DNT-stien før man kommer til østsiden av Tverrheitjønni. Her går ferden videre rett østover og bekken skal ikke krysses. I stedet følges vannsystemet på sørlig side innover dalen. Her er det litt varierende med sti og varder, men det naturlige rutevalget sier stort sett seg selv.

Vannskillet ligger på det høyeste punktet på ca. 1200 meter og her begynner bekkene å renne den mot Midtre Gjuvvatn. Det er også her man får første glimt av toppen. Men ikke la deg lure av høyde 1504 som ligger sør-vest av Sæbyggjenuten. Den ser nemlig høyest ut på avstand.

Ned mot Midtre Gjuvvatn gjelder det å finne en tørr trasé og man følger vannkanten til man kommer til oset som skiller Midtre- og Ytre Gjuvvatn. Det er nok stort sett enkelt å krysse her, men det kan være litt fuktig ved høy vannføring. Så følger man bekken østover opp mot vann 1233.

Et lite stykke før vann 1233, skal man sikte seg inn mot eggen som går bratt ned mot vann 1267. På eggen finnes det en sti som leder deg trygt oppover. Men på vei opp til eggen kan det være vanskelig å finne sti. Da er det bare å velge noen av de mange "grøntområdene " så man slipper steinura. 

Etter hvert flater det ut og toppen kommer til syne igjen.

Toppen

Agders høyeste topp gir fantastisk utsikt i flere retninger og på godværsdager kan man lett se Gaustatoppen og flere andre kjente høyder.

På de siste hundre meterne opp til toppen er den lille tjønna på 1377 et godt oppfang som bekrefter at du er på rett plass. På baksiden av denne finnes en lettgått trasé oppover. Sørsiden av toppen gir nok det enkleste rutevalget de siste hundre meterne opp på selve toppen.

Vel oppe er det bare å skrive seg inn i boka og nyte utsikten, før man begynner på nedstigningen. Vi hadde planlagt å sove ved toppen og la oss ved den lille tjønna på 1377. Når man overnatter inne i fjellet, slipper man jaget med å rekke inn til fjellet og ut på en dag. I tillegg får man oppleve det fine lyset når solen går ned.

Retur via Berdalsbu

Veien hjem blir ofte finere enn turen inn, da har du nemlig funnet toppen, kjenner ruta og får tid til å nyte naturen.

Returen til Berdalsbru hadde mange opplevelser å gi oss. Ned mot Gjuvvatn møtte vi en flokk villrein på rundt 20 dyr. De oppdaget oss først og trakk rolig opp i høyden, hvor de hadde god kontroll på våre bevegelser. Så husk å stoppe opp å kikke opp på høydedragene, da ser du dem kanskje.

Rutevalget tilbake blir naturligvis litt annerledes når det ikke er sti å følge. Tar man opp ruten på klokke eller telefon, kan man følge sporet tilbake hvis man skulle bli usikker. Heldigvis for oss, gjorde variasjonen at vi kom over nye områder med multer som vi ikke hadde sett på veien inn.

Vi kom også over kadaveret til en villrein vi ikke hadde sett på vei inn. Vi hadde ikke hørt noen skudd, så det skjedde kanskje dagen før vi gikk innover. Vi syntes det så litt uryddig ut og lurte først på om det hadde vært rovdyr på ferde, men måten alle fire beina med klover var fjernet, tilsa nok at dette var jakt.

Siden vi hadde en ekstra time før bussen gikk hjemover, valgte vi å svinge innom Berdalsbu og gå den vakre Berdalen tilbake. Denne stien er riktignok litt mer slitt på grunn av DNT-trafikken, men dalen er fortsatt like fin.

Selv om turen stadig blir mer populær som dagstur, er den absolutt en skjult perle. Man kommer dypt inn i et vakkert villmarksområde som passer bra for en tur med flere overnattinger. Underlaget er overraskende tørt, og det er veldig lite kratt og steinur.

Turen kan reduseres til en 26 km lang tur på ca. 8-9 timer hvis man starter ved bilparkeringen og ikke går via Berdalen på tilbakeveien.