Valle til Hovden

Området fra Valle til Hovden er som et Agder i miniatyr. Her finner du våt myr, dype skoger og bart høyfjell. Svært kupert er det selvfølgelig også. Er du heldig, får du kanskje til og med se villreinen.

Kort oppsummert

76 km | 3 netter | Start: Berg i Valle | Slutt: Hovden | Umerket og merket sti | DNT-hytter og telt | Viderekommen+

Pause i godværet på Brattestølheii før nedstigningen mot Store Bjørnevatn.
Pause i godværet på Brattestølheii før nedstigningen mot Store Bjørnevatn.

På denne turen kan du ta buss til både start og stopp. Det gir en enorm fleksibilitet og du slipper alt logistikken med hvem som skal kjøre og hvor bilene skap parkeres. Fra Valle følger den gamle bispevegen mot Fyresdal. Vi la oss i telt ved Raudvatnet og fortsatte dagen etter opp Finndalen. Her er det ikke merket sti, men den myrkledde dalen er utrolig fin. Hvis man ikke vil bo i telt, kan du gå litt lenger inn til Hovstøyl den første dagen.

Videre går turen forbi gamle støler før den litt seige avslutningen. Først må man rett opp før det blir 200 høydemetrene med nedstigning mot Bjørnevatn. I tillegg er det fem kilometer på knallhard asfalt før du er fremme ved Hytta. Men da kan du til gjengjeld ta en velfortjent hvil foran peisen eller bålpanna utenfor.

Den tredje dagen starter på mange måter like brutalt som dag to sluttet. Her går ferden rett opp fra 800 meter over havet til to topper på 1300 hundre meter. Reindalsfjellet er en av toppene og navnet sier oss hvem som holder til i disse traktene. Alle tures dager har sine vakre sider, men denne er kanskje den vakreste. Utsikten er fantastisk og Berdalsbu kan sees på lang avstand, så du får god tid til å glede deg til middagen inne i varmen.

Siste etappe er lang. Den kan deles i to ved å legge inn en overnatting på Tjørnbrotbu, men den konsekvens at turen blir en dag lenger. Terrenget er relativt lettgått etter at man har kommet seg opp fra Berdalen. Resten av dagen går i ganske lettgått terreng i over 1000 moh, før nedstigningen starter. Nede i Hovden sentrum er det gode bussforbindelser med flere daglige avganger til Kristiansand og Haukeliekspressen til Bergen eller Oslo.

Turidéen

Høsten var på vei mot vinter, men vi hadde lyst til å få til en siste tur før snøen satt en stopper for fotturer. Selv om det var slutten av oktober, så tok vi sjansen. Skuffet ble vi så absolutt ikke.

Etappe 1: Berg i Valle til Raudvatnet, 17 km

Vi startet selvfølgelig fra Busstoppet Berg i Valle. Det ga oss riktignok noen ekstra kilometer på asfalt. Men skal man gå Norge på langs etappevis, så må hver eneste meter dekkes. Følger du ruta vår for å gå Agder på langs passer det perfekt med et stopp i Valle for å bunkre opp. Inkludert i prisen må du imidlertid betale noen høydemeter ned og opp av dalen igjen.

Etter asfalten gjennom Valle sentrum tok vi fatt på stien som bærer navnet Bispevegen. Skal du gå turen, så anbefales det å starte her. Stien kan du faktisk følge forbi Hovstøyl helt til Fyresdalsheiene på andre siden av fylkesgrensa. Men denne dagen skulle vi ikke lenger enn til Finndalen.

Fra valle er det en bratt stigning opp skaret sør for Vrålskred. Her hadde hogstmaskinene gjort sitt beste for å skjule den merkede stien. Etter noen få bomturer fant vi heldigvis stien på andre siden. Vi får håpe at noen i fremtiden merker den på nytt igjen. Har du krefter igjen etter stigningen, kan du ta avstikkeren innom toppen Rolvskvilheii 1137 moh. i Tillegg til utsikten, får du oppleve et historisk fredet likkvile.

Bispevegen går videre i ekte Sørlandsk høyfjellsterreng med blanding av myr, lyng og barfjell. Alt omkranset av små og store fjellvann. Her er det altså ingen problemer med å finne drikke. Det går ikke mange kilometerne før man igjen forsvinner ned under tregrensa. Rundt Raudvatnet er det mye vegetasjon og gode muligheter for å fyre bår og tørke opp hvis det skulle være nødvendig. Det var også her Monsen og Almaas var på villspor i 2020.

Etappe 2: Raudvatnet til Bjørnevasshytta, 19 km

På dag to bedret været seg betydelig. Det passet også ganske bra. For vi måtte krysse en del våt myr i den første delen av etappen. Greit å ikke bli våt fra både bakken og lufta. Selv om vi ikke flyttet oss mange kilometer nordover, var nå de høyeste toppene dekt av et tynt lag med snø. Et tegn på hva vi kanskje hadde i vente.

Finndalen er både lettgått og enkel å navigere i. Her er det bare å følge kompasset rett nordover hvis du er i tvil. Det er nok lurt å holde seg på høydedragene på østsiden av dalen for å unngå at det blir for fuktig. Etter rundt fem kilometer møter du stien som leder opp mot Gullborgstøylen. Her var det stølsdrift til ut på 1960-tallet, men når står bare de vakre bygningen igjen som minner om en svunnen tid. 

Terrenget er lettgått inn til Fitbekk hvor stien også følger vannkanten en liten periode. Men så er det slutt på moroa. Foran deg venter Brattestøylheii. Det er gode grunner til at heia bærer dette navnet. Og her skal du opp på den ene siden og ned på den andre. Heia tar et godt jafs av de siste kreftene. 

Vel nede står asfalten for tur. Man tenker kanskje det er godt at det endelig er flatt. Men ikke la deg lure. Fem kilometer på hardt underlag er overraskede hardt. Da er det godt å kunne benytte seg av både gassbluss og tørkerom inne på Bjørnevasshytta for å samle krefter igjen og tørke opp. Sjeldent har bivuakkskoene føltes bedre.

Merk at Bjørnevasshytta ligger rett ved veien. Den enkle tilgjengeligheten kan gjøre at det er folksomt her. Deler av hytta er også reservert for større grupper.

Etappe 3: Bjørnevasshytta til Berdalsbu, 15 km

Etter en god natt søvn stod vi klare for etappen med de høyeste toppene. På vei oppover opplevde vi faktisk mye mer snø enn det vi hadde forventet. Over Reindalsfjellet (1337m) var stien helt nedsnødd, så her var det bare å ta frem kartet å tenke seg til hvor stien gikk. Å tråkke i snø tærer også mer på kreftene, men broddene vi hadde med gjorde i hvert fall at festet var godt.

Etter vi passerte Reinevotni ble snøen en mindre utfordring. Her fikk vi også oppleve litt godvær. Midt mellom de to største toppene er det utrolig rolig. Det er kanskje det vakreste terrenget på turen. Her føler man seg helt alene med naturen. Den siste kneika krever sitt, men slitet er ikke helt over. Nedstigningen til Berdalsbu er overaskende seig den også. Det skyldes nok i hovedsak at du må ned i Berdalen for å komme til hytta.

Etappe 4: Berdalsbu til Hovden, 25 km

Den fjerde og siste dagen startet grytidlig. Vi hadde en lang dag foran oss for å rekke bussen hjem fra Hovden. Gjennomsnittsfarten måtte ligge godt over 3 km i timen. Værmeldingen ga heller ikke de beste forholdene. Det skulle være sterk vind og sludd, spesielt i de høyereliggende områdene rundt Tjørnbrotbu.

Valget om å sove inne på Berdalsbu hadde samtidig gitt oss gode muligheter for å lade batteriene. Vi hadde sovet godt og alt utstyret var tørket. Men det å bo på hytte krever også litt rengjøringsarbeid på morgenen. Så vi måtte opp tidlig for å rekke alle gjøremålene og første timen opp fra Berdalen gikk med hodelykt.

Etter den første stigningen flater det ut i dalen man følger øst for Auversvasseggi. Terrenget er lettgått mens det stiger jevnt oppover mot Tjørnbrotbu. Det er kun de siste kilometerne rett før hytta at det blir litt brattere. Her er det også mer eksponert, noe som vi raskt merket på vinden som sendte snøen sidelengs mot oss.

Et plaster på såret var villreinen som sirklet rundt oss. De tittet frem flere ganger for å finne ut hvem vi var for noen skapninger. Heldigvis var de godt unna stien og de så ikke nevneverdig brydd med vår tilstedeværelse. Nedstigningen til Hovden gikk som på skinner. Kilometerne føyk raskt unna i den lettgåtte nedoverbakken.

Vel nede rakk vi til å med å skifte til hviletøy og kjøpe litt varm drikke slik at bussturen hjem ble en perfekt avslutning på en fantastisk tur.